Det er gått vel femti år siden den unge gjetergutten Muhammed Ahmed el Hamed og de to fetterne hans fant sju gamle bokruller i en hule i ødemarken, ikke så langt fra det nordvestlige hjørnet av Dødehavet. Funnet ble startskuddet for et storstilt kappløp mellom lokalbefolkning og arkeologer. I løpet av årene 1947-1956 ble det oppdaget ti andre huler i det samme området, som også inneholdt rester av gamle bøker. Disse bøkene var i mye dårligere stand. For det meste var det bare småbiter igjen av dem. Til gjengjeld var de mange. Et helt bibliotek, minst 800 bind religiøs litteratur, var gjemt vekk i hulene i ørkenen. Like i nærheten av hulene ligger ruinene av et stort bygningskompleks, Khirbet Qumran. Arkeologiske utgravninger har vist at det var bosetning her i perioden mellom ca. 100 f. Kr. og 68 e. Kr. De fleste forskere har antatt at bygningene tilhørte en jødisk religiøs gruppe, og at det var mennesker herfra som gjemte bøkene i hulene.

Skriftfunnene ved Qumran har periodevis tiltrukket seg stor offentlig interesse. Et av spørsmålene har vært hvorvidt denne overraskende nye informasjonen om en jødisk religiøs gruppe fra tiden omkring vår tidsregnings begynnelse kunne kaste nytt lys over en annen jødisk gruppe fra samme periode, de første kristne, og den skriftsamlingen de har etterlatt seg, Det nye testamente. Mange lesere av Religion og livssyn vil kjenne denne problemstillingen fra innføringsbøker i bibelfag, og kanskje også fra spesialframstillinger som Kapelruds (1956/1971) eller Kvalbeins (1984). Men i løpet av de siste årene har det skjedd en rivende utvikling, som gjør det nødvendig å oppdatere de eldre framstillingene på en rekke punkter.

Qumran-funnene har vært gjenstand for en ny og til dels opphetet offentlig debatt. Det er et faktum at publiseringen av materialet fra Qumran lenge gikk utillatelig langsomt. I fagmiljøet forårsaket dette en økende misnøye, som kulminerte omkring 1990. Samtidig fikk en rekke spekulative teorier store medieoppslag. Journalistene Michael Baigent og Richard Leigh hevdet for eksempel i en internasjonal bestseller (også utgitt på svensk og dansk, 1993; 1994), at Vatikanet hadde lagt lokk på Qumran-tekstene, fordi innholdet truet fundamentene til tradisjonell kristen tro. Denne svært salgbare konspirasjonsteorien er rent oppspinn (se Betz og Riesner 1994). Tregheten i utgivelsestakten hadde dessverre langt mer prosaiske og mindre idealistiske årsaker. Men debatten bidro i hvert fall til at israelske antikvariske myndigheter skar igjennom, reorganiserte prosjektet og forlangte fortgang i arbeidet, samtidig som fotografier av hele materialet ble gjort tilgjengelige for alle som er i stand til å bruke dem. Dette har medført en eksplosiv forskningsaktivitet. Bildet av Qumran-funnene er dermed blitt langt mer nyansert, ny informasjon er kommet for dagen, og det settes spørsmålstegn ved tidligere vedtatte sannheter.

Qumran-biblioteket: En oversikt

Manuskriptene fra Qumran kan deles i tre grupper. Omtrent 25 % er skrifter som var særegne for ett spesielt jødisk religionsparti. Her får vi et godt inntrykk av deres oppfatning av seg selv og sin samtid, deres teologi, bibeltolkning, leveregler og lovforståelse. Selv kalte de seg for "Fellesskapet" (hebraisk: ha-jachad). Bevegelsen var velorganisert og svært hierarkisk bygd opp. Det ble lagt stor vekt på den rette forståelse av Loven. Renhet spilte en vesentlig rolle. Spørsmålet om den rette kalender var også viktig, så viktig at det førte til problemer når det gjaldt å delta i tempelgudstjenesten i Jerusalem, hvor prestene fulgte en kalender Fellesskapet anså som ugyldig. Gruppen hadde sterke endetidsforventninger.

En litt større del, nesten 30 % av biblioteket, består av bibeldeler. Flere av disse fragmentene og rullene er faktisk tusen år eldre enn de eldste hebraiske bibelmanuskriptene vi kjente tidligere. Det er ingen overdrivelse å si at Qumran-funnene har revolusjonert studiet av bibelteksten og dens historie.

Et stort antall bøker, ca. 35 % av hele Qumran-biblioteket, faller utenfor de to nevnte gruppene (av de siste 10 prosentene er det så lite bevart at vi ikke aner hva slags tekster det dreier seg om). Her finnes det jødiske tekster som ikke kom med i Bibelen. Noen var tidligere kjent fra andre kilder enn Qumran-funnet, men mange er nyoppdaget. Det dreier seg om en mangfoldig litteratur. Her finnes fargerike gjenfortellinger av bibelsk materiale, visdomsskrifter, bønner og liturgier. Qumran-biblioteket har gitt oss et enestående kildemateriale for å forstå jødisk liv, tro og tenkning omkring begynnelsen av vår tidsregning.

Ny debatt om gamle spørsmål

Qumran-ruinen: Kloster, festning, landsted eller herregård?

Qumran-bosetningen har tradisjonelt vært oppfattet som et slags kloster, en utpost i ødemarken, befolket av en asketisk sekt. Det er imidlertid lansert mange alternative teorier. Flere har foreslått at anlegget, som var omgitt av murer og hadde et stort tårn, snarere bør oppfattes som et fort eller en liten festning. Men det er tvilsomt om murene var av slikt kaliber. Det belgiske arkeolog-ekteparet Donceel har hevdet at anlegget snarere bør oppfattes som en vinter-villa, for rikfolk som ellers i året bodde i Jerusalem eller andre høyereliggende områder. I så fall er keramikken og utstyret som er funnet, påfallende fattigslig. Israeleren Yizhar Hirschfeld har for sin del forklart Qumran som sentrum i en stor produksjonsenhet, en herregård, om man vil.

Når alt kommer til alt, er teorien om en bosetning med religiøs karakter fremdeles den best begrunnede. Men det betyr ikke nødvendigvis at vi skal tenke på et kloster. Kanskje er et college-campus eller et retreat-senter vel så nærliggende analogier. En interessant variant av teorien er lagt fram av den tyske forskeren Hartmut Stegemann. Han oppfatter Qumran som et "forlagshus" med "boktrykkeri", noe i likhet med Bibelselskapet: Her foregikk en utstrakt bokproduksjon, som omfattet hele prosessen fra avl av dyr som skulle gi skinn til skrivemateriale, og fram til ferdiggjøringen av bokruller.

Qumran-biblioteket: Sekt-bibliotek eller nasjonalbibliotek?

De fleste forskere antar fortsatt at Qumran-biblioteket ble plassert i hulene av en religiøs gruppe som holdt til i Qumran-anlegget, og at dette ble gjort for å gjemme bøkene for romerske soldater under den store jødiske oppstanden på slutten av 60-tallet. Men diskusjonen om bosetningens karakter har også ført til at det er blitt lansert alternative hypoteser om skriftsamlingen. Den viktigste er knyttet til Norman Golb. Han bestrider forbindelsen mellom ruinen og hulene hvor det er funnet håndskrifter. Disse håndskriftene, hveder han, stammer fra forskjellige sentrale bibliotek i Jerusalem. Under den store krisen på 60-tallet e. Kr. ble bøkene transportert ut av hovedstaden og gjemt i huler på øde steder.

Det er ting som tyder på at mange av bøkene faktisk kom fra andre steder til Qumran. Det er f. eks. identifisert et påfallende høyt antall ulike håndskrifter. Men det er grunn til å fastholde at i hvert fall en del av bøkene ble produsert lokalt, av mennesker som bodde i Qumran. Funn av blekkhus, en sjelden gjenstand i arkeologiske utgravninger, er en av tingene som tyder på det. Dessuten taler flere avgjørende argumenter for å knytte hulene og ruinen sammen, og mot Golbs teori. For det første ligger enkelte av hulene slik til at en faktisk må gå gjennom bosetningen for å komme dit. For det andre er det funnet keramikk av en nokså spesiell type både i hulene og i ruinen. Og for det tredje har Golb en tendens til å undervurdere innslaget av tekster som røper at eierne hadde helt bestemte partisympatier.

Fellesskapet: Essenere, kristne, saddukeere eller seloter?

Hvem var Fellesskapet, gruppen som altså tydeligvis eide Qumran-biblioteket? Den vanligste oppfatningen er at de tilhørte det samme partiet som både jødiske (Josefus, Filon) og hedenske (Plinius den eldre) forfattere fra 1. århundre e. Kr. omtaler som essenere. Qumran var i så fall bare en av mange essener-bosetninger, og antakelig ikke engang den viktigste. Det bodde essenere over hele landet, og mye tyder på at det fantes en betydelig essener-koloni i Jerusalem. Betegnelser som "Qumran-sekten" bør unngås, både fordi de forleder oss til å overvurdere betydningen av stedet Qumran, og fordi de gjør bevegelsen mer marginal enn den antakelig var. Essenerne var kanskje ultra-ortodokse, men de må ha vært en bevegelse med nokså bred oppslutning.

Essener-hypotesen har imidlertid aldri vært uomtvistet. Noen av de alternative forslagene har fått fornyet aktualitet gjennom tekster som er publisert i senere år. Vi kan riktignok nå utelukke at Fellesskapet var en kristen gruppering; det er entydig fastslått (bl. a. gjennom radiokarbon-prøver, se Aschim 1997b: 290-292) at de manuskriptene som har vært påberopt til støtte for slike teorier, er fra før-kristen tid. Dermed faller f. eks. Barbara Thierings (1994) intrikate teori om at det må være Johannes Døperen som opptrer under kodenavnet "Rettferdighetens lærer" i en del Qumran-tekster, mens "Den onde prest" og "Løgn-mannen" er kodenavn for Jesus. Det er heller ikke særlig sannsynlig at noen ørsmå greske fragmenter fra en av Qumran-hulene stammer fra en nytestamentlig tekst, slik enkelte har hevdet.

Derimot har nyere studier av lov-tekster fra Qumran ført til at det igjen drøftes seriøst om Fellesskapet kanskje var en slags saddukeere. I debatter om tolkningen av jødisk lov viser det seg nemlig at Fellesskapet ofte sto for standpunkter som avviker fra fariseernes, men som ligger nær saddukeernes, slik disse er skildret i senere jødiske kilder. Andre har lagt vekt på militante trekk i framtids- og endetidsskildringer. De har fornyet en annen gammel hypotese, om en forbindelse med selotiske bevegelser. Flertallet holder imidlertid fremdeles fast ved essener-hypotesen, om enn med flere nyanser og mindre skråsikkerhet enn tidligere.

Qumran og NT: To forklaringsmodeller

Nytestamentlig forskning har til enhver tid funnet mye interessant materiale i de Qumran-tekster som har vært tilgjengelige. Menighetsordningene fra Qumran har klare paralleller til menighetsstrukturer vi kjenner fra Apostelgjerningene og Paulus-brevene. Den spesielle formen for bibeltolkningslitteratur, som legger vekt på å vise hvordan Skriften oppfylles i Fellesskapets samtid, ligner ikke så lite på Matteus' eller Johannes' bruk av sitater fra Det gamle testamente. Den glødende forventningen om et nært forestående klimaks i historien, hvor Gud omsider skal sette verden i rett skikk, virker også velkjent for lesere av Det nye testamente. Svært interessante er de tydelige messianske forventningene som er belagt i Qumran-biblioteket. I endetiden forventes det at Gud vil sende spesielt utrustede personer for å etablere sin vilje i Israel.

Modellene som har vært lansert for å forklare slike likheter, er av to slag. Noen vil gå langt i å hevde at tankegods fra "Fellesskapet" spilte en direkte rolle i utformingen av den eldste kristne teologien. Kan Jesus og/eller Paulus ha vært under direkte innflytelse av denne retningen, for eksempel gjennom en tids medlemskap? Det virker svært usannsynlig, særlig fordi de i en rekke stridsspørsmål ser ut til å innta diametralt motsatte posisjoner av Fellesskapets. På den annen side kan vi ikke se bort fra at disse posisjonene kan være utviklet i diskusjon nettopp med Fellesskapets synspunkter, jfr. nedenfor om Galaterbrevet. Ikke engang for Johannes Døperens vedkommende er en slik direkte forbindelse sannsynlig (annerledes Ruager 1995: 33-43).

Den andre forklaringsmodellen synes å stå stadig sterkere etter hvert som mer og mer av Qumran-biblioteket er blitt offentliggjort. Den går ut på at likhetene mellom Qumran-skriftene og Det nye testamente i hovedsak beror på en felles kulturell og religiøs referanseramme. Noen (bl. a. undertegnede) vil gå langt i å hevde at tekstene som er funnet i Qumran er de viktigste kildene vi har til belysning av jødedommen i Palestina på Jesu tid. Da nedtones de sekteriske trekkene ved skriftsamlingen, og det legges større vekt på de sidene ved den som kan være representative for ganske brede lag av befolkningen.

Hvis vi tar Fellesskapet som folkebevegelse alvorlig, er det likevel ikke utelukket at det har eksistert en del kontaktpunkter mellom denne retningen og Jesus-bevegelsen. Flere forskere tror for eksempel at Jerusalem-avdelingene av disse to grupperingene faktisk holdt til i samme nabolag (se særlig Betz og Riesner 1994: 197-206, 212). Hvis det er riktig, kan det kaste et interessant lys over de første kapitlene i Apostelgjerningene.

Nye tekster, nye innsikter

Avslutningsvis skal vi se på noen konkrete eksempler, som illustrerer hvordan Qumran-tekster stadig kan kaste nytt lys over NT. Blant de nylig utgitte tekstene finnes flere nye eksempler både på bibelkommentarer, messianske og eskjatologiske tekster. Mange av dem er utmerket gjennomgått på nordiske språk, f. eks. av Betz og Riesner, Ruager og Pilgaard.

Her skal vi konsentrere oss om en tidligere undervurdert del av Qumran-biblioteket, nemlig lov-tekstene. Et vendepunkt fant sted i 1977, med utgivelsen av den såkalte Tempelrullen. Den kan karakteriseres som en sjette Mosebok, i hovedsak bygd opp som en parafrase over 5. Mos, men utvidet med materiale fra andre deler av Loven, samt med en rekke trekk som røper at om redaktørene kanskje ikke direkte hørte til "Fellesskapet," hadde de i hvert fall liknende sympatier (se Elgvin 1985). En annen milepæl var utgivelsen av "Utvalg av Lovens gjerninger," eller MMT (Miqtsat Ma`ase Ha-Tora), i 1994. Skriftet virker nærmest som et bekjennelsesskrift, hvor en gruppe ("vi") henvender seg til en høytstående person ("du"), og forsøker å vinne vedkommende for sine standpunkter i en serie spørsmål som angår den riktige tolkning av visse bud i Moseloven, hele tiden i polemikk mot en annen gruppe ("de"), som lærer annerledes. Nylig er også alle fragmentene av Damaskusskriftet (D) og Disiplinrullen (S for Særæk) blitt tilgjengelige. Dette er viktige samlinger av interne regler for "Fellesskapet," som alt lenge har vært kjent gjennom enkeltmanuskripter.

Den tidligere desinteressen skyldtes ikke bare at dette materialet ennå ikke var utgitt. Den er like mye et uttrykk for kristne forskeres dominans i faget. De har, med få unntak, manglet både interesse og kompetanse for å håndtere lov-stoffet. Det er faktisk bare de siste årene at jødiske forskere med gode kunnskaper i rabbinsk litteratur for alvor har fått slippe til i sentrale roller innen Qumran-forskningen!

Den første bearbeidelsen av lov-tekstene er nå avsluttet, men diskusjonen om betydningen av materialet pågår fortsatt. Det foregår også for tiden en intens forskning på to andre felter som er svært lovende: Visdomsskrifter og liturgiske tekster. Ikke minst åpner det siste området for helt nye muligheter til innsikt i tidlig jødisk og kristent praktisk fromhetsliv. Vi er faktisk ikke særlig godt orientert om dette gjennom tidligere kjente kilder.

Jesus og Paulus diskuterer Loven

Oksen, brønnen og sabbaten

I en av evangelienes mange diskusjoner om sabbaten sier Jesus (Luk 14,5): "Dersom en av dere har en sønn eller en okse som faller i brønnen, vil han ikke da straks trekke dem opp, selv om det er sabbat?" De "lovkyndige og fariseerne" unnlater å svare, antakelig fordi de måtte ha svart bekreftende og gitt Jesus et poeng i fortsettelsen av diskusjonen. Men det er nå kjent at det fantes mennesker som sto for den motsatte posisjonen, altså en strengere praktisering av sabbatsbudet. Det såkalte Damaskusskriftet, som sannsynligvis er uttrykk for Fellesskapets ideologi, sier (CD XI 13.16-17):

Betyr dette at plikten til å holde sabbaten går foran plikten til å redde menneskeliv? En nylig utgitt lovtekst, 4Q265 7 i 6-8, nyanserer bildet:

Dette er et tankevekkende eksempel på en fromhet som arbeider intenst med å følge Guds bud uten å gå på akkord, selv i en slik pliktkollisjon. Poenget er: Å bruke redskaper som stige, tau eller liknende vil være å bryte sabbatsbudet, fordi dette er arbeidsredskaper. Men ens egne klær, som en allikevel har på seg, er det anledning til å bruke. Det er en plikt å redde menneskeliv, også på hviledagen.

Ekteskap og skilsmisse

Et av de mer påfallende trekk ved Jesu etiske undervisning ifølge evangeliene, er den kontante avvisningen av skilsmisse (Mark 10,2-12; Matt 19,3-12; jfr. Matt 5,31-32). Det gamle testamente inneholder jo vitterlig en skilsmisselovgivning (5 Mos 24,1-4), men Jesus henviser til Guds opprinnelige skapervilje, slik den er uttrykt i 1 Mos 1,27 og 2,24. I dette spørsmålet viser Jesus seg langt mer restriktiv enn sine samtalepartnere, som antakelig uttrykker det syn som var dominerende i samtiden.

Om Jesus og Damaskusskriftet i det forrige spørsmålet representerte motsatte standpunkter, viser det seg i dette tilfellet at Damaskusskriftet (CD IV 20-V 2) representerer en posisjon som ligger Jesus svært nær. Til og med begrunnelsen er felles, merk det første skriftsitatet:

Det er rimelig å tolke denne teksten slik at den både forbyr polygami og avviser at det er legitimt å gifte seg med en annen kvinne så lenge ens (første) hustru er i live. Denne tolkningen bekreftes av at det siste skriftstedet (om fyrsten og hans hustruer) anvendes slik i Tempelrullen (11QTa LVII 17-19, sitert etter Mink 1986: 170):

Lov-gjerninger

Forholdet mellom "Utvalg av Lovens gjerninger" (MMT) og Galaterbrevet er for tiden gjenstand for en høyst interessant og ennå uavsluttet debatt. Særlig oppmerksomhet har det vakt at Qumran-skriftet faktisk bruker et hebraisk uttrykk som godt kan tenkes å ligge bak Paulus' særegne og høyst ugreske konstruksjon "lov-gjerninger" (se for eksempel Gal 3,10). Flere forskere har hevdet at uttrykket i MMT snarere bør oversettes med "lov-bestemmelser" eller det som i rabbinsk tradisjon kalles halakot, altså konkrete regler som presiserer hvordan de bibelske bud skal praktiseres. Synspunktet er omstridt. I lys av den nyere diskusjon om Paulus og Loven, hvor en del forskere vil gjøre den kristne Paulus langt mer lov-tro og mindre radikal enn han tradisjonelt har vært oppfattet som, kan en slik forståelse ha store konsekvenser: Er det slik at Paulus i Gal polemiserer mot bestemte samtidige tolkninger av konkrete enkeltbud, snarere enn å ta et radikalt oppgjør med lovfromheten som sådan?

Men det er flere likheter. Gal har noe av det samme litterære preget som MMT, kanskje fordi argumentasjonen domineres av en lignende trekant-konfigurasjon: En "jeg-"person prøver å overbevise en "dere-"gruppe, samtidig som han polemiserer mot et "de-"parti. Også innholdsmessig er det likheter, ikke minst gjelder det diskusjonen om renhetsregler som grensemarkører for menigheten. Men i slike spørsmål representerer Paulus og MMT motsatte standpunkter. Spørsmålet som naturlig melder seg, er om Paulus' motstandere i Gal sto for liknende standpunkter som de som fremmes i MMT. Nå er MMT er antakelig skrevet mellom 100 og 200 år tidligere enn Gal, så en direkte forbindelse kommer ikke på tale. Men vi skal huske at Gal er skrevet på et tidspunkt hvor det ennå fantes mennesker som leste MMT, i hvert fall i visse kretser i Palestina.



Kommentert litteraturliste

Det er nettopp utkommet en ny dansk oversettelse av de viktigste tekstene:

B. Ejrnæs, red. (1998). Dødehavsskrifterne og de antikke kilder om essæerne i ny oversættelse. Frederiksberg, ANIS.

Den beste innføringsboken som foreligger på et skandinavisk språk, er:

J. C. VanderKam (1995). Dødehavsrullerne - teorier og kendsgerninger. Fredriksberg, ANIS.

En norsk artikkelsamling gir også en god introduksjon til ulike aspekter ved Qumran-funnene:

R. B. Eggen og O. Hognestad, red. (1997). Dødehavsrullene: Funn og forskning i 50 år (Relieff 39). Trondheim, Tapir.

Noen kortfattede oversiktsartikler, egnet til å gi en første innføring i stoffet:

A. Aschim (1997a). "Dødehavsrullene." For Fattig og Rik. 150/5: 6-9.

T. Elgvin (1994a). "Dødehavsrullene - myter og virkelighet." Midtøstenforum 8/2: 8-12.

T. Elgvin (1994b). "Dødehavsrullene - og menigheten bak dem." Fast Grunn 47: 328-337.

En fagbok for barn på skolens mellomtrinn (5.-7. klasse) planlegges utgitt neste år. Manuskriptet er publisert som fortsettelsesfortelling i barnebladet Salto:

A. Aschim (1998). "Hemmeligheten i hulen: En fortelling om Dødehavsrullene." Salto 1:22-24; 2:23-27; 3:22-27; 4:22-27; 5:22-27; 6:22-27; 8:22-27.

Andre eldre og nyere innføringer på skandinaviske språk:

O. Betz og R. Riesner (1994). Jesus og Qumran: En oppklaring av forskningsresultater. Oslo, Verbum.

N. Hyldahl og T. L. Thompson, red. (1996). Dødehavsteksterne og Bibelen. Forum for bibelsk eksegese. København, Museum Tusculanum.

A. S. Kapelrud (1956/1971). Dødehavsrullene: Funnene som kaster nytt lys over Bibelen og Jesu samtid. Oslo, Universitetsforlaget.

T. Kronholm og B. Olsson, red. (1996). Qumranlitteraturen: Fynden och forskningsresultaten. Föreläsningar vid ett symposium i Stockholm den 14 november 1994. Stockholm, Kungl. Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien (Almqvist & Wiksell).

H. Kvalbein (1984). "Essenerne - Qumransamfunnet." Blant skriftlærde og fariseere (red. H. Kvalbein. Oslo, Verbum) 129-137, 219-220.

Aa. Pilgaard (1997). Dødehavsskrifterne og Det ny Testamente. Frederiksberg, ANIS.

S. Ruager (1995). Dødehavsrullerne og Det nye testamente: En bibelteologisk sammenligning. Randers, Konvent for Kirke og Theologi.

Populærlitteratur av spekulativ type:

M. Baigent og R. Leigh (1993). Dödahavsrullarnas hemlighet. Stockholm, Bromberg.

M. Baigent og R. Leigh (1994). Bedrageriet med Dødehavsrullerne. København, Lindhart og Ringhof.

B. Thiering (1994). Mennesket Jesus: En ny fortolkning af Dødehavsrullerne. Århus, Centrum.

Øvrig sitert litteratur:

A. Aschim (1997b). "Dødehavsrullene og realfagene." Naturen 121/6: 288-295.

T. Elgvin (1985). "Tempelrullen fra Qumran." Tidsskrift for Teologi og Kirke 56: 1-21.

T. Elgvin (1994c). "Messias der blev forbandet på et træ." Når Messias dør (red. K. Kjær-Hansen. Christiansfeld, Savanne) 31-34.

H.-Aa. Mink (1986). "`Indtil døden skiller jer ad': Ægteskab og skilsmisse i den antike jødedom og kristendommen," Tekster og tolkninger: Ti studier i Det gamle Testamente (red. K. Jeppesen og F. H. Cryer. Århus, ANIS) 155-174