Et eventyr skal begynne med ordene "Det var engang", ellers er det ikke noe tess. Et evangelium skal begynne med Johannes Døperen; han må være på plass før Jesus kan overta scenen. Det finnes en slik uskreven regel for hvordan fortellingen om "Dødehavsrullene" skal begynne også: Med historien om geita som forsvant, om gjetergutten som kastet en stein inn i en hule, om lyden av en krukke som knuses, og om hvordan gjeteren smyger seg inn og finner noen gamle bokruller av skinn.

Med unntak av geita, som nok snarere hører hjemme i en gammel og populær vandrehistorie ved leirbålene, var det omtrent slik det foregikk da den unge beduingutten Muhammed Ahmed el Hamed og de to fetterne hans fant de første såkalte "Dødehavsrullene". Vi bør forresten heller kalle dem "Qumran-rullene". Stedet var en hule i ødemarken ikke så langt fra det nordvestlige hjørnet av Dødehavet. Antakelig skjedde det i januar 1947, altså for nøyaktig 50 år siden. Beduinene fant i alt sju ruller i denne hulen. I kappløpet som raste de neste ti årene mellom beduiner og arkeologer ble det oppdaget ti andre huler som også inneholdt rester av gamle bøker i det samme området. Men her var bøkene i mye dårligere stand. For det meste var det bare småbiter igjen av dem. Til gjengjeld var de mange. Et helt bibliotek, minst 800 bøker, var gjemt vekk i hulene i ørkenen.

Arbeidet med å sortere fragmenter og å rekonstruere tekster kan best sammenlignes med et gedigent puslespill. Mange av fragmentene er ikke større enn et frimerke, noen enda mindre. Problemet er at de fleste brikkene mangler. Moderne puslespill leveres i esker med et bilde utenpå som forteller oss hvordan det riktige resultatet skal se ut. Noe tilsvarende hjelpemiddel finnes ikke for dette arbeidet - med ett viktig unntak: Når vi støter på tekster fra Bibelen vet vi fra andre manuskripter hvordan det ferdige resultatet skal se ut.

Historien om Qumran-tekstenes senere skjebne inneholder ingredienser til både spenningsromaner og såpeoperaer. Her finnes krig og kjærlighet, politikk og prestisje, intellektuelle prestasjoner og personlige intriger. Ikke minst finnes det et fargerikt persongalleri, som rommer alt fra eksentriske akademikere til hemmelige agenter, fra krigshelter til kremmere. Mytene er mange, anekdotene utallige. Jeg skal nøye meg med å fastslå at i dag er nesten hele materialet samlet i Jerusalem. De best bevarte rullene er utstilt i praktbygget som kalles "Bokens Tempel" ved Israel-museet, men det aller meste er trygt forvart i kjelleren til Rockefeller-museet i Øst-Jerusalem.

Så mye om hvordan "Dødehavsrullene" ble funnet. Men hvordan hadde det seg at de ble gjemt? Strengt tatt vet vi ikke det. Vi har ingen dagboksnotater eller øyenvitneskildringer fra folk som var til stede. Men vi har opplysninger nok til å tegne et sannsynlig bilde av hva som skjedde.

I området hvor rullene ble funnet ligger ruinene av et stort bygningskompleks. I dag kalles det Khirbet Qumran. Anlegget er utgravd, og det er en stor turistattraksjon, med status som nasjonalpark. Det inneholder en mengde store og små rom, et tårn, verksteder, og et avansert og omfattende vannsystem. Like utenfor ligger en stor gravplass. Mynter og andre funn viser at det har vært bosetning her i tiden like før og etter Kristi fødsel. Et lag aske og pilspisser av jern forteller arkeologene at bosetningen fikk en dramatisk slutt: Den ble angrepet, og bygningene ble satt i brann. De fleste hulene hvor det er funnet bøker ligger tett ved Qumran-ruinen, samtlige ligger innenfor en avstand av et par kilometer. Det er overveiende sannsynlig at bøkene ble plassert i hulene av folk fra Qumran-bosetningen. Det er tydelig at de som gjemte bøkene fikk dårligere og dårligere tid. På de første gjemmestedene rakk de å legge bøkene pent i krukker. Men i den hulen hvor de fleste fragmentene ble funnet, like ved ruinen, var bøkene slengt hulter til bulter i all hast. Hvilken fare var det de så rykke stadig nærmere, og som til slutt utslettet Qumran-bosetningen?

Vi har et svært sannsynlig svar på det også: Romerske soldater. Den jødiske historikeren Josefus har skrevet et bindsterkt verk om det jødiske opprøret mot romerne i 66-70 e. Kr. Fra bøkene hans vet vi at Jeriko falt tidlig på sommeren i år 68 e. Kr. Fra Jeriko er det bare noen få kilometer til Qumran, som sikkert ble ødelagt under en romersk oppryddingsaksjon i omegnen av byen.

Hva vet vi om menneskene som skrev og eide disse bøkene? I hvert fall at de var fromme jøder. Nesten alle tekstene er av religiøs karakter. Det er forresten ikke sikkert at skriverne og eierne var de samme. Tidligere forskning tegnet et bilde av gruppen bak bokrullene som en smal sekt, nærmest en munkeorden, som hadde trukket seg tilbake i ørkenen, hvor de studerte Bibelen og skrev kommentarer til den. Men det har vært gjort undersøkelser av alderen på bøkene, både studier av hvordan bokstavene er utformet (paleografi) og kjemiske undersøkelser (C 14-tester). Det har vist seg at en hel del manuskripter er fra det andre århundret f. Kr., noen til og med fra det tredje; det vil si: Eldre enn Qumran-bosetningen. Disse må altså være transportert hit fra et annet sted. Dessuten kan vi identifisere et stort antall forskjellige håndskrifter - og dermed skrivere - i rullene. Faktisk er det svært sjelden vi kan fastslå at en og samme skriver har ført to eller flere bøker i pennen. Det er ikke lett å forene dette med et bilde av en liten gruppe mennesker som stort sett tilbrakte dagen med å skrive bøker.

Enkelte forskere mener at det vi har funnet i Qumran må være rester av et stort offisielt bibliotek. Kanskje var det selveste tempelbiblioteket i Jerusalem som ble transportert ut og gjemt under dramatiske omstendigheter, omtrent som gullbeholdningen til Norges Bank under krigen? Det er en spennende teori, men ikke særlig sannsynlig. Det er nemlig et stort innslag av tekster som røper at eierne hadde helt bestemte sympatier. Biblioteket er ikke representativt for det jødiske storsamfunnet, men det representerer ett partistandpunkt.

Mange trekk i Qumran-tekstene samsvarer godt med det vi ellers vet om et parti som ble kalt essenerne. Ved siden av fariseerne og saddukeerne, som vi bl. a. kjenner fra Det nye testamente, var essenerne det viktigste religionspartiet i Palestina på Jesu tid. Og det dreide seg slett ikke om en liten sekt som levde isolert i ørkenen. Den før omtalte Josefus oppgir at det var fire tusen av dem, og at det bodde essenere overalt i landet. Lignende opplysninger finnes hos Filo, en berømt jødisk filosof og forfatter. Han var samtidig av Paulus, og bosatt i Egypt. Til sammenlikning: Josefus oppgir at antall fariseere var noe over seks tusen. Vi er vant til å tenke på fariseerne som en dominerende gruppe i det jødiske samfunnet. Men essenerne kom altså ikke langt etter, i hvert fall ikke i tallmessig betydning.

Vi kan godt karakterisere disse menneskene som "lesere". Det er en sterk og intens bibelfromhet som møter oss i Qumran-tekstene. Hver eneste linje er gjennomsyret av språket og tankegangen i den hebraiske bibelen - den skriftsamlingen som kristne kaller Det gamle testamente.

Strenge var de, og det ikke bare etter moderne målestokker. Andre jøder i samtiden så nok på dem på samme måten. Her gir Qumran-tekstene et nyttig korrektiv til Det nye testamente. Vi er vant til å oppfatte fariseerne som en svært restriktiv gruppe. På bakgrunn av Qumran-tekstene framstår fariseerne snarere som folk på leting etter praktiske tilpasninger av de bibelske bestemmelsene til hverdagslivets krav i det samfunet som var "moderne" den gangen. Her ble fariseerne tydeligvis oppfattet som altfor kompromissvillige og liberale. Sabbatsbudet ble strengere praktisert hos Qumran-folkene enn hos andre jøder. Det samme gjaldt forskriftene om renhet. Det omfattende vannsystemet i Qumran skulle ikke bare sikre drikkevannsforsyningen, men også renheten. Vann spilte en stor rolle i renselsesritualer.
Kildene våre tyder på at dette var en velorganisert bevegelse. Den var svært hierarkisk oppbygd. En lang opptakstid og et omfattende undervisningsprogram måtte til før en kunne bli opptatt som fullt medlem av "Fellesskapet", som er den betegnelsen vi vet fra Qumran-tekstene at gruppen brukte om seg selv. Dette gjorde bevegelsen eksklusiv. Utenforstående hadde lite innsyn i den. Det ser ut til at kjennskapet til visse lærepunkter og ritualer var forbeholdt medlemmer. Slike trekk har forresten gjort at en del frimurerordener og nyreligiøse bevegelser liker å påberope seg essenerne eller Dødehavsrullene.

Innblikket i ett bestemt religiøst parti er nok interessant, men det er likevel ikke det som har gitt Qumran-funnene en slik enestående plass i bibelforskningen som de har fått. Noen ord om sammensetningen av Qumran-biblioteket kan kaste lys over det.

Det er egentlig bare 25 % av biblioteket, altså ca. 200 bøker, som vi med sikkerhet kan si representerer denne og bare denne formen for jødedom. Det er tekster som enten forutsetter "Fellesskapets" helt bestemte organisasjonsform, eller som forteller om bestemte historiske personer (disse omtales gjerne med kodenavn, som "Læreren i rettferdighet" eller "Den onde presten"), eller som benytter en meget særpreget bibeltolkningsteknikk, eller som representerer et bestemt sett av standpunkter i indre-jødiske teologiske debatter om lære og liv.

En større del (nesten 30 %) av biblioteket består av bibeldeler. Stort sett er det ruller som inneholder en bibelsk bok, f. eks. 1. Mosebok eller Jesaja. I sjeldne tilfeller kan to bøker være skrevet på samme rull, men det er maksimum. For å få plass til en hel bibel i en bok må vi bruke et annet format enn rullen. Da trenger vi en codex, med enkeltblader som er bundet sammen i ryggen. Det er den bokformen vi kjenner og bruker fremdeles. Det er også funnet en hel del små ruller med kortere utdrag av Bibelen, en slags "lommetestamenter". Vi har f. eks. to små ruller som bare har inneholdt teksten til Salme 119, den lengste i den bibelske salmeboken.

Disse bibelhåndskriftene har svært stor betydning for utforskningen av Det gamle testamente, dels fordi de er så mange, men mest fordi de er så gamle. Vanlige bibellesere tenker sjelden over det, men de eldste hebraiske bibelhåndskriftene vi kjente tidligere var fra 900-tallet e. Kr. Riktignok kan vi komme et stykke bakover i tid når det gjelder den greske oversettelsen av Det gamle testamente. Der har vi gode håndskrifter fra 300-tallet. Men med Qumran-funnene har vi fått tilgang til et stort antall bibelhåndskrifter på originalspråket, mange av dem fra ca. år 100 før Kristus. Det er tusen år tidligere enn middelalderhåndskriftene som vi var henvist til før. Det tilsvarer - om man vil - den historiske avstanden mellom oss og Olav Trygvason.

Fremdeles er det et godt stykke igjen til tiden de gammeltestamentlige skriftene forteller om. David levde tusen år før Kristus, Jesaja levde på 700-tallet, Jeremia 150 år etter ham igjen. Originalmanuskriptene til Det gamle testamente er det slett ikke vi har fått tak i. Men tusen år fra eller til spiller en ganske stor rolle. Det er ingen overdrivelse å si at Qumran-funnene har revolusjonert studiet av den gammeltestamentlige teksten og dens historie.

Et stort antall bøker, ca. 35 % av hele Qumran-biblioteket, faller utenfor de to ovennevnte gruppene (av de siste 10 prosentene er det så lite bevart at vi ikke aner hva slags tekster det dreier seg om). Her finnes det jødiske tekster som ikke kom med i Bibelen. Noen av var kjent fra før, men bare i oversettelse til andre språk, som gresk, syrisk eller etiopisk. Nå har vi fått tilgang til originaltekstene, på hebraisk eller arameisk.

I tillegg er det funnet et stort antall tekster som verken var kjent fra før eller bærer tydelig preg av "Fellesskapets" teologi eller organisasjonsform. Det dreier seg om en mangfoldig litteratur. Her finnes det fargerike gjenfortellinger av bibelsk materiale, visdomsskrifter, bønner og liturgier. Det mest oppsiktsvekkende er kanskje en hel rekke tekster som er lagt i munnen på store bibelske personligheter. Både Moses, Jeremia, Esekiel og Daniel opptrer som fiktive forfattere. Det er slett ikke nytt å skrive litteratur under pseudonym.

Noen av disse tekstene kan nok være uttrykk for synspunktene til "Fellesskapet" eller forløperne deres. Men i mange tilfeller har vi antakelig med skrifter å gjøre som en gang har vært langt mer utbredt, men som tilfeldigvis bare er bevart for ettertiden gjennom Qumran-biblioteket. Her gjenstår det fremdeles mye forskning. Men det er helt klart at Qumran-biblioteket har gitt oss et enestående kildemateriale for å forstå jødisk liv, tro og tenkning på Jesu tid.

Når så mye er sagt, er det ett spørsmål til det er nødvendig å kommentere: Kan det tenkes at forbindelsen mellom Qumran-rullene og urkristendommen er enda tettere? Det er nok helst slike spørsmål som har gjort folk langt utenfor spesialistenes rekker interessert i "Dødehavsrullene".

Fantes det nytestamentlige skrifter i Qumran-biblioteket? Enkelte hevder hardnakket at et lite papyrusfragment på gresk stammer fra Markus-evangeliet. Det ville i så fall være en sensasjon, både fordi manuskriptet da må være svært tidlig, og fordi Qumran regnes som et tilholdssted for en svært konservativ jødisk gruppering, hvor en absolutt ikke ville vente å finne kristne skrifter. Men grunnlaget for teorien er spinkelt. Det nesten ikke er tekst bevart på fragmentene. Den bygger ikke engang på løsrevne ord, men på enkelte bokstaver. Det er rester av 20 bokstaver igjen på fragmentet, hvorav bare 10 kan identifiseres med sikkerhet!

Gir Qumran-tekstene nye opplysninger om personer vi kjenner fra Det nye testamente? Som nevnt brukes det kodenavn for en del viktige figurer i "Fellesskapets" historie. Det er selvfølgelig fristende å prøve å bestemme identiteten til disse personene. Forskningen er full av forsøk på det, og det mangler heller ikke nytestamentlige kandidater: Både Jesus selv, Johannes døperen, apostelen Paulus og Jakob, Jesu bror har vært foreslått. Slike teorier har vakt enorm interesse i første halvdel av 90-tallet, både i USA og Europa. Det er kommet ut en rekke bøker som, med utgangspunkt i Qumran-tekstene, forsøker å nyskrive historien om hvordan kristendommen ble til. Dette er et svært interessant fenomen, som både kirken og universitetet bør ta på alvor. Det er tydelig at det finnes et sterkt religiøst engasjement hos mange mennesker, og at personen Jesus har stor tiltrekningskraft fremdeles. Men engasjementet er ofte koblet sammen med en uttalt skepsis mot tradisjonell kristendom, og ikke minst mot kirken. Merkelig nok er ingen av disse bøkene utgitt på norsk. Men flere er kommet ut på svensk eller dansk, og de er godt kjent i en del norske miljøer også. En av de nest største kommersielle suksessene på det tyske bokmarkedet i senere år (ingen kan slå Jostein Gaarders Sofies verden) lanserte i tillegg en svært salgbar konspirasjonsteori. Det er et faktum at publiseringen av materialet fra Qumran har gått utillatelig langsomt. Forklaringen til forfatterne Michael Baigent og Richard Leigh (boken deres, The Dead Sea Scrolls Deception, er utkommet både på danskog svensk) er at Vatikanet har lagt lokk på Qumran-tekstene, fordi innholdet truer fundamentene til tradisjonell kristen tro.

Konspirasjonsteorien er rent oppspinn. Den er glitrende gjendrevet av Otto Betz og Rainer Riesner i Jesus og Qumran (Oslo 1994). Tregheten i utgivelsestakten har langt mer prosaiske årsaker: Ærgjerrigheten til en liten gruppe forskere, som tidligere så å si hadde monopol på fragmentene, kombinert med administrativ udugelighet og finansieringsproblemer. De siste fem årene har forholdene vært helt andre. Fotografier av alle fragmentene er offentlig tilgjengelige, og det føres en åpen politikk når det gjelder tilgang til originalene i Jerusalem.

Forventningene om å finne nytestamentlige personer i Qumran-tekstene er også ubegrunnede. Allerede alderen på manuskriptene utelukker det. De aktuelle håndskriftene er helt tydelig skrevet i før-kristen tid. Men vi kan ikke utelukke at det kan ha vært kontakt mellom essener-bevegelsen og urkristendommen. Hvis vi opplysningene om bredden i essener-bevegelsen på alvor, reiser det en hel del spennende problemstillinger. Det er fullt mulig at en del essenere ble kristne. Hvilken innflytelse kan det eventuelt ha hatt på utformingen av tidlig kristen teologi?

Men tross alt ligger den største betydningen av Qumran-tekstene for forståelsen av Det nye testamente på et annet plan: Qumran-funnene har gitt oss et helt nytt innblikk i det jødiske miljøet i Palestina i tiden omkring begynnelsen av vår tidsregning. Dette er også hovedgrunnen til at kristne teologer er så interessert i Qumran-materialet.

Et av Norges mest kjente malerier heter "Brudefærden i Hardanger". Det mest spesielle med det er kanskje at det er resultatet av et gruppearbeid. Menneskene i båten er malt av Adolph Tidemand, mens landskapet rundt er malt av Hans Gude.

Bibelforskere deltar i et lignende gruppearbeid. Kristen teologi og forkynnelse har som hovedoppgave å male et tydelig Kristusbilde, som kan gi mennesker av i dag noe å leve på og å dø på. Men noen har fått som spesialoppgave å male landskapet rundt. Det er nødvendig, om teologien og forkynnelsen skal kunne gi Kristusbildet kjøtt og blod.