|
|
|
|
|
 |
 |
 Fra boka Hemmeligheten i hulen: En fortelling om Dødehavsrullene (Oslo: Verbum, 1999). Utskriftvennlig versjon Begynnelsen En dag i 1947 var en flokk sauer og geiter på beite ikke langt fra Dødehavet. Tre menn fulgte flokken. Det var vinter. Riktignok snør det ikke om vinteren i ødemarken øst for Betlehem. Det bare regner. Men det kunne være både kaldt og surt oppe i fjellene. På denne tiden av året var det i hvert fall nok vann og nok gress til flokken, selv i ørkenen. Dessuten var det mildere nede ved Dødehavet. Om sommeren ble det for varmt. Da var det heller ikke noe mat å finne for dyrene her. Men nå var det fint. Den yngste av gjeterne het Muhammad. Vennene hans kalte ham "Ulven". Det navnet hadde han fått fordi faren hans var så hissig. "Han raser som en ulv," pleide de voksne å si om faren til Muhammad. Selv var han en ung gutt, kanskje femten år gammel. De to andre mennene var de voksne fetterne hans, Khalil og Juma. Muhammad, Khalil og Juma var beduiner. Så vidt de visste, hadde stammen deres bestandig levd på samme måten i dette området. De bodde i telt og flyttet sammen med flokken dit hvor det var beite å finne. På markedet i Betlehem kunne de selge produktene sine og kjøpe det de ellers trengte. Det var nært fellesskap mellom familiene hos beduinene. Ofte samlet hele slekten seg rundt leirbålet om kvelden. Da fortalte de historier. En av dem guttene likte best, var historien om geita som ble borte i en hule. Da gjeteren klatret etter, oppdaget han en skjult skatt! En gang for lenge siden hadde noen gjemt gull og edelsteiner i hulen. Dette var noe mange gjetere drømte om. Særlig Juma var glad i å utforske huler. "Bare vent," sa han til de andre. "En dag skal jeg finne en skatt!" "Tror du virkelig på eventyrene som de gamle forteller?" spurte Khalil, som var den eldste av de tre. "Bare pass deg, så du ikke støter på en djinn, en ond ånd, i en av disse hulene dine!" Med de skarpe øynene sine fikk Juma øye på et hull i fjellsiden. "Det er for lite. Bare en katt kan komme seg inn der!" tenkte han. Likevel tok han opp en stein og kastet den inn i åpningen. Til sin store overraskelse hørte han lyden av noe som ble knust der inne. "Kanskje jeg har funnet en skatt?" tenkte han spent. Han undersøkte fjellsiden med øynene. Litt høyere oppe var det et større hull. Gikk det an å komme inn der, tro? Juma gikk for å finne de andre. Først fortalte han Muhammad hva han hadde opplevd. Så gikk de til Khalil, som også ble nysgjerrig. "Men det er snart mørkt. Vi rekker ikke å undersøke det i dag." "I morgen, da?" sa de to andre, som nesten ikke kunne vente. Khalil ristet på hodet. "Flokken trenger vann. Vi er nødt til å dra til kilden ved Feshka i morgen. Men vi rekker tilbake til i morgen kveld, og så kan vi lete etter huler neste dag." Og slik ble det. Det var Muhammad som våknet først denne morgenen. Han gikk stille bort til fjellskrenten, uten å vekke de andre, og klatret opp til det øverste av hullene som Juma hadde sett. Men han klarte ikke å komme inn. Han måtte stable noen store steiner under åpningen for å rekke opp. Det tok tid, og det var slitsomt. Men nå greide han å heise seg opp med armene, slik at han fikk beina inn. Ganske riktig, det var en huleåpning! Han akte seg forsiktig nedover på ryggen til føttene hans fant gulvet. Øynene hans trengte en stund for å bli vant til mørket. Men nå så han det: Ti store krukker sto lent mot veggen i hulen. Spent åpnet han den første. Men den var tom! Den neste var også tom. Muhammad ble mer og mer skuffet. Men han ville undersøke alle krukkene før han ga seg. I en av de siste krukkene fant han endelig noe. Der lå det en rull av skinn og to avlange pakker. De var pakket inn i tøy. Det kjentes ikke ut som noen gullskatt, det heller. Med mye strev kom han seg opp til åpningen igjen. Så klatret han ned for å vise Juma og Khalil hva han hadde funnet. De to andre ble slett ikke glade da Muhammad fortalte hva han hadde gjort. De ble sinte. "Hvorfor ventet du ikke på oss?" spurte Khalil. "Du har gjemt unna gullet for å ha det for deg selv!" sa Juma. "Det er ikke sant!" forsikret Muhammad. Han var nesten på gråten. "Dette er alt jeg fant. Bli med og se selv." De tre mennene så på pakkene Muhammad hadde med. Det var bare skinnruller i dem også. De kunne se at det var skrevet tegn på dem, men de forsto ikke hva det sto der. Ingen av dem kunne lese. Ikke hadde det hjulpet om de hadde kunnet det heller, for språket var ikke deres. Khalil trakk på skuldrene. "Vi får ta dem med til Betlehem og se om vi får solgt dem," sa han. "Kanskje de er gamle. Det er mange i Betlehem som kjøper og selger gamle ting." Og slik ble det. Bestill boka |
|
|||
      |
|
|