qumran.no: Signes utkikkstårn
Logg til eksamensmappe, Læring
og kommunikasjon I, våren 2003
ANDERS
ASCHIM
I modulen "Læring og kommunikasjon I" har jeg valgt å konsentrere meg om ett gjennomgående prosjekt: Å utvikle et norsk pedagogisk nettsted, qumran.no.
Nettstedet skal formidle kunnskap om Bibelen, antikk jødedom og tidlig kristendom, med utgangspunkt i de såkalte "Dødehavsrullene," de antikke jødiske tekstene som ble funnet i nærheten av Qumran-ruinen i Juda ørken i årene 1947-1956.
Målgruppen er bred. Det er meningen at nettstedet skal kunne fungere som pedagogisk ressurs på ulike nivåer. Startsiden angir fem "veivalg." De tre første gir differensierte innganger beregnet på ulike brukergrupper:
- Signes utkikkstårn er beregnet på lesere i grunnskolealder, med hovedvekt på mellomtrinnet (5.-7. klasse). Intensjonen er å utvikle ressursmateriale som blant annet kan benyttes i KRL-undervisningen.
- Anders' Qumran-hule vil formidle populærvitenskapelige vevtekster til alminnelig interesserte. Modell-leseren er elev i den videregående skolen. Mye av stoffet bør være tilgjengelig for spesielt interesserte ungdomsskoleelever også.
- Refektoriet er tenkt som et rom for spesialister, studenter og forskere.
I tillegg vil jeg bygge opp en kommentert litteraturliste (Bokhylla) og en samling eksterne lenker (Ut i verden). Med tiden er det meningen å differensiere disse også i forhold til ulike brukergrupper. Bokhylla vil også inneholde en seksjon med egne oversettelser av primærtekster. Det finnes i dag svært lite norske oversettelser av Qumran-tekster (derimot en del på svensk og dansk), men De norske bokklubbene planlegger et bind i serien Verdens hellige skrifter, med utgivelse i 2004.
Eksamensbesvarelsen består av to vevtekster fra Signes utkikkstårn: "Forteljinga om `Dødehavsrullane'" og "Pilegrim i Jerusalem". I Schwebs' og Otnes' (temmelig grove) sjangerinndeling vil begge høre hjemme i kategorien "Fagtekster for barn" (2001: 158 -164). Tekstene bygger på materiale jeg tidligere har benyttet i boka Hemmeligheten i hulen (Aschim, 1999). Det er imidlertid blitt stadig tydeligere i løpet av arbeidsprosessen at disse tekstene er originaltekster skrevet for skjerm, ikke bearbeidelser av tidligere trykte papirtekster.
Tekstene i Signes utkikktsårn
vil bli publisert i parallelle bokmål- og nynorskutgaver.
I første omgang har jeg konsentrert meg om å utvikle
nynorskutgavene.
Om
eksamensbesvarelsen
Eksamensbesvarelsen foreligger i to versjoner,
på Classfronter og på www.qumran.no.
Versjonen på www.qumran.no
er å regne som den primære. Men siden det dreier
seg om et nettsted i utvikling, er det ikke gitt at denne versjonen
består 100% uforandret, ikke engang til etter sensuren.
Classfronter-versjonen er å forstå som en "frosset" dokumentasjon av status pr. 21. april 2003, og dermed som gjenstand for sensur. Men av tekniske grunner inneholder den mange "døde" lenker og andre defekter. Den gir altså ikke noe fullgodt inntrykk av nettstedet.
Sidene har en konsekvent design.
De grafiske elementene er valgt for å gi inntrykk av en
spalte fra en litt sliten "Dødehavsrull". Topp-elementet
og sømmen i venstre marg er stilisert etter fotografi
av den store Jesaja-rullen, 1QIsa(a). Pilene som fungerer som
navigasjonsknapper, er konstruert med utgangspunkt i den hebraiske
bokstaven yod i håndskriften fra den samme rullen.
Det er ellers valgt skrifttyper i overskrifter og "knapper"
som skal gi inntrykk av blekkskrift på skinn. Også
fargevalget, med toner i brunt og oransje, bygger på samme
idé. Det har riktignok vært nødvendig å
velge lysere farger enn de originale, ellers ville skriften blitt
for vanskelig å lese.
Hver side er delt i to spalter, som til en viss grad kommenterer
hverandre. Venstre spalte inneholder et fotografi, og en episode
sett fra Signes synsvinkel. Høyre spalte er en ren tekstspalte,
oftest av mer informativ/belærende art.
De to tekstene har en noe ulik struktur.
er den enkleste. Sidene er knyttet sammen til en lineær fortelling, en guidet omvisning på tre religioners hellige steder i Jerusalem. Leseren kommer sannsynligvis til å starte med side 1 ("Pilegrim") og lese sidene i rekkefølge, men det er mulig å gjøre andre valg, såfremt leseren finner siden "Innhald".
Forteljinga om "Dødehavsrullane"
er litt mer kompleks. Grunnstrukturen er,
også her, en lineær fortelling. Men på flere
punkter er det mulig å gjøre "avstikkere"
("Les meir om"). På to steder kommer jeg til
å utvikle disse "avstikkerne" til selvstendige
løp over flere sider. Det ene er siden "Bøkene," det andre er siden "Ruinen" (med mulighet
til virtuell omvisning i Qumran-ruinen).
Dette er en mer interessant form for vevtekst, men samtidig langt
mer krevende, både å produsere og å bruke.
Jeg ser at den bærende fortellingen står i fare for
å gå i oppløsning, og jeg er usikker på
hvor vellykket grepet er.
Utviklingspotensiale
Jeg har mottatt detaljert respons på tidligere utkast fra Norunn Askeland og Ommund Vareberg, inkludert mange gode endringsforslag. Jeg har ennå ikke rukket å ta alle disse til følge. I tillegg ser jeg noen konkrete ting som bør utvikles:
llustrasjoner
Fotografiene skal også gjøres tilgjengelige i større utgaver. Disse nås ved å klikke på de små bildene. Dessuten skal det inn en del kart og plansjer, for eksempel en plan over Qumran-ruinen, et enkelt kart over gamlebyen i Jerusalem, og kart over området mellom Jerusalem og Dødehavet.
Oppgaver
(Ommunds forslag) Begge vevtekstene kan med fordel utstyres med en enkel interaktiv "test," med multiple choice-spørsmål som kan besvares ved hjelp av avkrysningsbokser eller "radio buttons".
Retorikken er i liten grad eksplisitt forståelseshorisont i den litteraturen om skjermtekster jeg forholder meg til (Lynch og Horton, 1999; Schwebs og Otnes, 2001). Unntaket er en kort passasje hos Schwebs og Otnes (2001, 115-117) hvor retoriske termer anvendes for å belyse bruken av bildesymboler på dataskjermen.
Det slår meg at en retorisk innfallsvinkel kan være et effektivt analysegrep i møte med skjermtekster. Retorikken leverer en praktisk kommunikasjonsteori, med vekt på språkets pragmatiske aspekter, det vil si virkningen av teksten på tilhøreren (Grepstad, 1997, 64). Ved nærmere ettersyn ligger det atskillig retorisk bevissthet i de to nevnte bøkene også, selv om de i liten grad benytter den tradisjonelle retoriske terminologien.
Jeg forholder meg her primært til den klassiske retoriske tradisjonen (representert ved autoriteter som Aristoteles, Cicero og Quintilian); de ulike utgaver av "ny-retorikk" synes å ha pretensjoner om å levere totalteorier om kommunikasjon og erkjennelse på et nivå langt ut over mine mer praktiske og pragmatiske behov (Andersen, 1995, 13; jfr. 20-21), selv om jeg ser at de filosofiske implikasjonene er betydelige, og høyst interessante (se Brent, jfr. kritikken i Mral, 1991, 47-50).
Ved første øyekast kan den retoriske skoletradisjonen synes å ha begrenset relevans. Den er primært utviklet som en teori om muntlig tale, knyttet til spesifikke institusjoner: Rettssalen (forensisk retorikk), den politiske arena (deliberativ retorikk), og hyllingen/festen (epideiktisk retorikk; jfr. Andersen, 28-30). "Men allerede i antikken ble retorikken relevant langt utenfor sitt egentlige område. Retorikken ble en lære om prinsippene for god og overbevisende fremstilling i sin alminnelighet, i skrift som i tale" (ibid., 21). Historiske framstillinger har det til felles med rettstaler at de primært er opptatt med å vurdere fortiden (jfr. Andersen, 29).
Finnes det en spesiell retorikk for skjermtekster? Langt på vei kan man si (med Mral, 2001, 43) at "[p]å en bra webplats ställs i principet samma krav som på en bra talare". Mral lister opp bevisstheten om tilhørerne; markering av talerens ethos og persona; betydningen av å fange oppmerksomheten (exordium); måter å beholde oppmerksomheten på (delectare, docere); prinsippene for velformulerte tekster; elocutio, "den sköna stilen," som også inkluderer ikke-verbale elementer som lay-out, bilder og lyd; en god struktur som "minnesstöd".
Antakelig er svaret likevel ja. På mange måter reiser skjemtekster spesielle utfordringer i forhold til tradisjonell muntlig og skriftlig kommunikasjon. Spesielt utfordrende er bruddet med den lineære framstillingsmåten som hypertekst muliggjør. Avsenderen er, i høyere grad enn ved muntlig og skriftlig kommunikasjon, prisgitt mottakerens valg.
Brent synes å opphøye dette til et prinsipp, å gjøre en etisk norm ut av muligheten mediet gir leseren til styring av leseprosessen. Om sin egen tekst skriver han: "There are no `next' buttons that you can press to follow a path through the text, nor are there `previous' buttons, since there are several ways into most nodes. These devices, which encourage the reader to follow a `default path' set by the author, seem to me to run counter to the most important new feature of the medium: its ability to let the reader build her own path through the text rather than follow a path set by the autho." Ryktet om "forfatterens død," yndet i en del postmoderne litteraturteori, er imidlertid betydelig overdrevet, og sannsynligvis direkte villedende. Å være forfatter/retor er og blir en maktposisjon. Retorikken kan neppe kvitte seg med konnotasjonen "overtalelseskunst" med ærligheten i behold (i retorisk terminologi er dette et spørsmål om ethos). Mine skjermtekster er, uten skrupler, bygget opp ved hjelp av særdeles tydelige "default paths." Det er mulig for leseren å velge andre veier, men det er vanskeligere.
Jeg tror det særlig er dispositio-fasen i den retoriske arbeidsprosessen som arter seg annerledes i arbeidet med skjermtekster enn med tradisjonelle papirtekster. De forskjellige informasjons- og argumentasjonselementene må utformes og knyttes sammen på andre måter. Det er liten plass på ett skjermbilde på datamaskinen. Informasjonsenhetene bør ikke være vesentlig større enn som så. De bør også være mest mulig selvbærende, slik at det er mulig å lese dem uavhengig av det foregående og det etterfølgende resonnementet. Det er ikke sikkert at leseren kommer til å se på disse i det hele tatt. Men det kan legges inn elementer som motiverer henne til å gjøre det.
I en fagtekst er det rimelig at docere
("belære") blir det retoriske hovedverbet for
taleren (Andersen, 42-43).
En pedagogisk tekst vil gjerne også ha et sterkt element
av movere ("bevege," til stillingtagen og tilegnelse).
Men både målgruppe og medium tilsier at delectare
("behage") må få større oppmerksomhet
enn det som er nødvendig i papirtekster. De estetiske
aspektene ved skjermtekster (særlig design og illustrasjoner;
den språklige estetikken synes ofte å være
undervurdert) trekker da også gjerne til seg stor oppmerksomhet,
både fra produsenter og brukere.
Tilsvarende vil ofte logos (fornuftsargumenter) ha forrang
for pathos (argumenter som appellerer til følelser)
i fagtekster (jfr. Andersen,
33-34). Men i skjermtekster er det nok nødvendig med en
sterkere grad av appell til følelsene, om det skal være
mulig å beholde oppmerksomheten ved hyppige sideskift.
Igjen blir de estetiske kvalitetene ved tekstene viktige. Her
er det klare fellestrekk med fjernsynets estetikk og retorikk
i zappingens tidsalder. Det er mye lettere å skifte kanal
med fjernkontrollen og å klikke seg ut av det aktuelle
nettstedet, enn det er å legge fra seg en bok for å
finne en annen.
Spesielt er det likevel grunn til å
arbeide med ethos. Avsenderen av et budskap kan bli utydelig,
eller til og med bevisst velge å skjule seg, på Internett.
Hvis jeg skal drive et institusjonsuavhengig nettsted, må
jeg tre fram for leseren med en personlig troverdighet. Det er
mye rask på Internett, og det gjelder også innen
de emneområdene jeg tar opp.
Et grep som både har med pathos og ethos
å gjøre, er valget et barn (Signe) som gjennomgangsfigur
i de to vevtekstene for barn. Jeg tror dette gjør framstillingen
mer konkret og sansbar, samtidig som det gir barn en figur å
identifisere seg med.
Mye av skoleretorikkens praktiske erfaring er antakelig anvendelig i forhold til skjermtekster. Ikke minst tenker jeg på de tradisjonelle katalogene som er utviklet innen figurlæren (Andersen, 67-79) og toposlæren (ibid., 154-160).
Det vil føre for langt å gå i detaljer. Men et iøynefallende trekk er bruken av rom-metaforer som navigasjonshjelp gjennom store tekstmengder, spesielt på Internett. Tenk bare på forestillingen om en "hjemmeside" (Schwebs og Otnes 1999, 131). Sager (1997, 120) gjør den høyst interessante iakttagelse at "den hypermediale kultur benytter seg av teknikker fra antikk mnemonikk. Således blir for eksempel de forskjellige metaforer som ble benyttet i mnemoteknikken materielt konkretisert og omformet til forskjellige billedskjerm-metaforer" (min oversettelse). Det gjelder blant annet "det antikke mnemotekniske konseptet `vandring gjennom imaginære rom'." Den klassiske topos-lærens "tankesteder" (jfr. Sager 1997, 114) får fornyet aktualitet. Mine forsøk på å skape konkrete "rom" og "steder" (tårn, hule, refektorium, bokhylle ) i det uformelige nettverket av elektroniske impulser kan gjerne leses i denne konteksten.
Ø. Andersen, I retorikkens hage (Oslo: Universitetsforlaget, 1995)
A. Aschim, Hemmeligheten i hulen: En fortelling om Dødehavsrullene (Oslo: Verbum, 1999).
D. Brent, "Rhetorics of the Web: Implications for Teachers of Literacy" <http://english.ttu.edu/Kairos/2.1/features/brent/wayin.htm>
O. Grepstad, Det litterære skattkammer: Sakprosaens teori og retorikk (Oslo: Samlaget, 1997).
P. J. Lynch - S. Horton, Web Style Guide: Basic Design Principles for Creating Web Sites (New Haven: Yale University Press, 1999).
B. Mral, "Vetenskap online: Retorisk utmaning eller argumentationens död?," Rhetorica Scandinavica 19 (2001) 38-51. Også i Kompendium II: Sjangrer (Tekst, medier og kommunikasjon I; [Tønsberg]: Høgskolen i Vestfold/NFF, 2002).
S. F. Sager, "Intertextualität und die Interaktivität von Hypertexten," Textbeziehungen: Linguistische und literaturwissenschaftliche Beiträge zur Intertextualität (eds. J. Klein - U. Fix; Stauffenburg Linguistik; Tübingen: Stauffenburg, 1997) 109-123.
T. Schwebs - H. Otnes, tekst.no: Strukturer og sjangrer i digitale medier (LNUs skriftserie 142; Oslo: LNU - Cappelen Akademisk, 2001).
Litteratur
E. B. Johnsen (ed.), Lærebokkunnskap: Innføring i sjanger og bruk (Oslo: Tano Aschehoug, 1999). 188 s
T. Schwebs - H. Otnes, tekst.no: Strukturer og sjangrer i digitale medier (LNUs skriftserie 142; Oslo: LNU - Cappelen Akademisk, 2001). 304 s
Ø. Andersen, I retorikkens hage
(Oslo: Universitetsforlaget, 1995), kapitlene 1-5 og 7. I alt
180 s
Kompendium med utvalgte tekster. 170 s
Utdrag av J. Klein - U. Fix (eds.), Textbeziehungen: Linguistische und literaturwissenschaftliche Beiträge zur Intertextualität (Stauffenburg Linguistik; Tübingen: Stauffenburg, 1997). Følgende deler legges opp, i alt 48 s:
- "Vorwort," 7-18
- S. F. Sager, "Intertextualität und die Interaktivität von Hypertexten," 109-123
- E. W. B. Hess-Lüttich, "Text, Intertext, Hypertext Zur Texttheorie der Hypertextualität," 125-148
Eksemplarisk læremiddel
P. J. Lynch - S. Horton, Web Style Guide:
Basic Design Principles for Creating Web Sites (New Haven:
Yale University Press, 1999). 161 s
Også på internett: <http://www.webstyleguide.com/>
Begrunnelse for valget: Boken er dels valgt fordi jeg har brukt den som
læremiddel selv med utbytte. Men den er særlig interessant
fordi den finnes i parallelle versjoner på web og på
papir, hvorav web-versjonen må regnes som den primære.
